Jeg er ikke av typen som nostalgisk drømmer meg tilbake til den gangen man måtte ønske seg en plate i lang tid og gjerne høre på den mange ganger før man tok sjangsen på å kjøpe den. For selv om utvelgelsen den gang kanskje var strengere enn nå er det slik at jeg ikke kan stå inne for mengder av den musikken jeg har liggende i cd-format . Ja, det er gøy å lese i cd-coveret både om hvem som har bidratt på plata og hvem som har vært inspirasjonskilder. Men det behovet får jeg også dekket av “review” i spotify. Å kunne opprette spillelister og fylle de med gamle slagere eller nyoppdaget musikk kan ikke beskrives som annet enn en velsignelse.
Men det er noen men. Det er at jeg er blitt helt oppsatt på å “fylle” spillelistene fulle av musikk som jeg liker akkurat nå. Den stadige jakten på mer god musikk blir så intens at den helt overskygger gleden av å nyte noe av den musikken jeg fant i går. Dessuten kan den samme rusen lure meg til å tro at det er her alle skattene finnes. Ved flere tilfeller nå er det blit tydlig at mange av skattene befinner seg utenfor spotifys verden. Det siste tilfellet er f.eks plata til norkse Mattis Myrland (som vokalt er inspirert av indisk raga.) Så får jeg kanskje ty til gammeldags innkjøp av compact disc om jeg vil ha med meg hele go`biten. Men tror det blir litt vanskelig å skulle sitte med coveret i hånda og prøve å overbevise meg selv om at det er godt å ha noe konkret. For meg er musikken konkret nok. Og musikken bør være sabla god for å synes den er verd 200- lappen når jeg kan få all verdens annen musikk for bare kr.100,- i måneden. Det bør plateselskapene ta inn over seg!
Mens jeg venter på at de gjør det skal jeg nyte noe av den musikken jeg fant i går. Leve spotify ispedd en god porsjon selvbeherskelse!
